Viktige nasjonale mål

Dyrka mark i utgangspunktet kun brukes til jordbruksformål og dyrkbar mark skal ikke gjøres uegnet til framtidig jordbruksproduksjon (Jordloven). Det er et politisk hovedsatsingsområde i landbrukspolitikken å sikre matproduserende areal til framtidige generasjoner.

Det er i senere tid gitt klare nasjonale føringer om at man må være varsom med å gi tillatelse til omdisponering av verdifulle jordbruksarealer. Stat og kommune må i mye større grad følge opp jordlovens krav og nekte nedbygging av dyrka mark. Målet fra 2004 om en kraftig minskning av nedbyggingstakten står fast

Lovgrunnlag

Plan- og bygningsloven
Jordloven

Ansvar regionalt nivå

Fylkesmannen
Fylkeskommunen

Viktige føringer

Arealformålet LNF rommer mange verdifulle naturressurser som ved lov, forskrift, vedtak og retningslinjer er sikret mot omdisponering til utbyggingsformål. I de fleste deler av Vestfold er utbyggingspresset meget stort, og interesseavveininger fører til at arealer i LNF-områder på tross av dette blir vurdert omdisponert til utbyggingsformål.

Arealdisponeringen skal generelt skje som et ledd i en langsiktig planlegging som kommuneplan.

Før man kan ta stilling til omdisponering av verdifulle landbruksområder til byggeformål, må kommunen dokumentere at det er et reelt behov for utbyggingsarealer, og at det ikke finnes andre alternativer. Kommunen må ha en strategi for bruk av de arealer som allerede er tatt i bruk til utbygging herunder, sanering og fortetting. For å lette utbyggingspresset mot LNF-områder må det generelt legges opp til en høy utnyttelsesgrad på arealer som legges ut til utbyggingsformål.

Planer som berører eller grenser til et LNF-områder må belyses ved en landbruksfaglig utredning som gir opplysninger om arealenes karakter og produksjonspotensial, tiltakets konsekvenser for landbruksdriften i området og om alternative løsninger er vurdert. 

Utbyggingsmønster bør utformes slik at en unngår omdisponering av store, sammenhengende arealer med dyrket eller dyrkbar mark av høy kvalitet. Utbygging må styres mot de minst verdifulle arealene.

Det bør tilstrebes klare grenser mellom bebygde områder og landbruksområder. Med klare grenser menes i denne sammenheng at de bebygde områdene holdes geografisk mest mulig samlet. Omgivende jord-, skog- eller andre naturområder skal i minst mulig grad oppdeles av bygningsmessige inngrep. Tettstedsavgrensninger mot veier, jernbane, vassdrag eller tydelige topografiske formasjoner oppfattes som både klare og langsiktige.